Veiledertur oktober 2013

I oktober fikk vi i oppgave å være veiledere for første og andre års studenter ved skolen. Vi fikk noen rammer fra lærerne, ellers var det opp til oss å planlegge og gjennomføre turen. Vi valgte Mørkrisdalen som område for vår tur. Etter planen skulle vi være to veiledere og fem studenter. Pga av sykdom og frafall ble turen gjennomført med en veileder og fire studenter.

Vi ønsker å se nærmere på friluftsveilederens oppgaver i forbindelse med en slik tur.

På forhånd må man forberede seg godt, god forberedelse gir overskudd, trygghet og selvtillit. Det er viktig å ha kjennskap til området, om det er et område man ikke har vært i før, bør man synfare og samle inn kunnskap fra andre/kart/bøker. Som veileder er det en fordel å bli kjent med gruppen på forhånd, og kartlegge og kartlegge deres erfaringer og forventninger. Videre kan man sette opp mål for turen og læringsmål. Her er det viktig at veilederen stiller med kunnskap faglig og ferdigheter som gjør til at det er mulig å nå disse målene. En god turplan gjør turen enklere å gjennomføre, gjerne planlegg sammen med gruppen så alle er inkludert. Bruk ressursene i gruppa og fordel arbeidsoppgavene.

Underveis på turen må man være våken og se situasjoner som man kan lære av, man kan også skape situasjoner om de ikke oppstår naturlig. For å skape et miljø for læring må man ha trivsel og overskudd, og som veileder må man se hvert enkelt gruppemedlem og sørge for alle får deltatt aktivt. Man må kunne lære bort der det trengs og motivere gruppen til de arbeidsoppgaver og den læringen som oppstår på turen.

Evaluering og samtaler i situasjonen er viktig for å skape refleksjon hos den enkelte. Her kan man stoppe opp og skape bevissthet rundt en situasjon, og komme med gode/dårlige eksempel i gruppen. Man kan også ha evaluering i etterkant av situasjonen, her kan man dele erfaringer og kunnskap. Veilederen kan på forhånd forberede spørsmål eller tema som er relevante for diskusjon. Å variere form på slike evalueringer kan være lurt, så det ikke blir så ensformig om man skal ha flere i løpet av en tur.

Overskudd er avgjørende for å få en bra tur. Med overskudd menes tid, lyst og ork til å ta inn de opplevelsene man får underveis på turen. Som veileder må man i tillegg ha overskudd til å lære av de situasjonene som oppstår og reflektere rundt dem. Motivasjon er sentralt for overskudd, slik holdes aktiviteten i gang og interessen oppe. Som veileder må man ha overskudd hele tiden for å hele tiden kunne hjelpe gruppen faglig og sikkerhetsmessig. Man må være våken og ha overblikk for å se hvilke situasjoner som kan brukes til læring og hvilke som kan være farlige. For å ha overskudd må man ha tilstrekkelig med kompetanse og erfaring innenfor relevante felt innen friluftsliv, slik som natur og kulturkunnskap, pedagogikk og turplanlegging i tillegg til god fysisk form og kunnskap innen friluftsliv og førstehjelp. Det er viktig å kjenne sine egne styrker og begrensninger og planlegge og gjennomføre tur etter evne  med en gruppe etter evne i et område etter evne.

Kilde: Horgen A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget. Kristiansund

Litle Færøyna i Solund september 2013

I september gikk turen til Litle Færøyna i Solund. Her sto havpadling i kajakk og bruksbåt på planen. På denne idylliske øya skulle vi være i fire dager og lære om moderne og tradisjonell sjøkultur av erfarne sjømenn. Vi fikk servert fantastisk mat fra nærområdet hver dag. Siden jeg ble med på seiling i to dager vil jeg gå nærmere innpå det.

Foto: Cornelia Reinås

Seiling med rå-segl

Her er en skisse av en båt av Åfjordstypen, med navn på båtens ulike deler

Foto: Cornelia Reinås

Det er mange knuter som brukes ved seiling, her vil jeg forklare de mest brukte. For å feste masta til båten

brukes en stag-feste knute mellom toppen av masta og framstamn. Vantene festes fra toppen av masta og ned til sidene av båten med vantknute. Disse kan justeres underveis for å holde masta i rett posisjon. Råa festes med en knip-tørn til opphalertauet, på råa festes kule-rakken fra råseglet med en dobbel flaggstikk, denne må ikke være for stram eller for løs, den skal lett gli opp og ned masta. Brasen festes til øverste segløret med en enkel knute og til rånokken med dobbel halvstikk. Brasen styrer seglet. Bolina festes i nederste segløret med en pålestikk, bolina strammer liket slik at seglet får en fin bue i front, festes til båten med en tverrstikk eller dobbel halvstikk til et feste som stikker opp. Halsen festes til skautet med en enkel flaggstikk, denne festes i front rundt seglstikka ved å surre tauet i åttetall rundt stikka. Dette er for å holde seglet på plass nederst i front.

På bildet under vises en tegning av en seilbåt med stående og liggende rigg, med navn på de ulike delene.

Foto: Cornelia Reinås

Alle ombord på en seilbåt har ulike arbeidsoppgaver, her vil jeg forklare om de. Halskaren sitter fremst i båten, han fester og løsner halsen til seglstikka etter hvilken side seglet skal festes. Halskaren har også ansvar for bolina, det er han som avgjør formen på seglet. Han er under kommando til høvedsmannen som er bakerst og styrer båten, tar avgjørelser. Mettiromskaren sitter i midten av båten, er ansvarlig for priaren, hjelper til skautet foran og bak, vannøsing og eventuelt roing.

Så kommer vi til selve seilingen, jeg skal kort gjøre rede for hvordan det foregår. Råseglet er forskjellig fra andre typer segl ved at det er festet i overkanten, råa. Det er i framkant det meste skjer, ved halsen og bolina. Vinden kommer inn i framkant på den siden masten er. Man kan justere seglet slik at man kan utnytte vinden best mulig og ha god kontroll, det krever at man er nok mannskap om bord. 

Kuvending kan foregå mot eller med vinden på en trygg måte. Båten dreier sakte rundt mens man har vind i seglet hele tiden, selv om man bytter side på den, manøveren tar en del plass.

Stagvending går mot vinden, og er vanskeligere å gjennomføre enn kuvendig siden det krever mye timing. Det bør ikke gjøres på små båter. Man går mot vinden til båten begynner å rygge før den får fart fremover. ”Vind ut av seglet” er et mye brukt uttrykk innen seiling.

Det går ut på at halskaren drar i framliket slik at det ikke kommer så mye vind inn i seglet, samtidig drar høvedsmannen i brasen på lo side(den siden vinden kommer inn).

Foto: Cornelia Reinås

Til slutt vil jeg trekke frem sikkerhet. Det er viktig at mannskapet vet sine oppgaver, spesielt om man kommer ut for kraftig vind og urolig sjø, og kan rutiner for å segle på en sikker måte. I tillegg må mannskapet kunne førstehjelp og livredning i vann.

Kilder: Dybdahl R. (1993) Friluftsliv- roing/seiling :  Kulturelle tradisjoner. Levanger

Klatring i Frankrike oktober 2013

Under vårt opphold i Frankrike i oktober tok vi en dagstur til Peille for å gå en via ferrata. Selv hadde jeg aldri prøvd noe lignende tidligere og syntes dette var spennende. Mine forventninger var at dette skulle være enkelt og lite utfordrende. Der tok jeg feil, det var ganske utfordrende til tider og mye bedre enn forventet.

Foto: Cornelia Reinås

Via ferrata betyr jern vei og ble først brukt under krigen for å frakte utstyr og øke fremkommerlighet i fjellene i Italia. Etter krigen tok lokale folk det i bruk som klatrestier. En via ferrata er en sti i fjellet med fastmonterte hånd og fottak og med en wire som man er festet til under hele ferden som sikkerhet. Via ferrata krever ikke like mye teknikk som vanlig fjellklatring og egner seg for folk flest som søker sportslige aktiviteter. I Frankrike har de flere ulike via ferrataer, ca 100, med ulik lengde, elementer og vanskelighetsgrad. Bortsett fra håndtak og fottak er ulike broer, zipline og andre morsomme elementer vanlige.

Foto: Alea Møbius

Via ferrata passer for folk som ønsker sportslige aktiviteter og er i god fysisk form og uten høydeskrekk. Siden de fleste er ganske luftige. I alpene har de gradert de ulike via ferrataene så man kan velge hvilken vanskelighetsgrad man ønsker å prøve. De har alt bra enkle og korte til krevende og lange. Barn kan også klatre på via ferrata, men da må man sjekke opp om de tilfredsstiller høydekravene, siden de trenger kortere avstand mellom takene. For ekstra sikkerhet kan man bruke tau for å sikre at de ikke faller om de skulle være uheldige og ikke feste seg riktig inn i wiren. Tauet kan også være til hjelp i tunge partier ved å strammes.

Foto: Cornelia Reinås

Via ferrata kan brukes stort sett hele året avhengig av været, men en del er stengt om vinteren. Noen rydder også ned wiren på vinteren. Den vi prøvde i Peille var kun åpen på finværsdager.

Foto: Alea Møbius

Av utstyr for å bruke en via ferrata trenger man spesielt utstyr som er beregnet til denne bruken. Dette får man som regel lånt ved hver via ferrata. Selen er den samme som brukes ved annen klatring, til barn anbefales hel kroppssele. Det anbefales også å bruke hjelm, dette er som regel en del av pakken man får lånt. Hjelmen er en fordel ved fall men også hvis det skulle løsne stein ovenfra som man kan få i hodet. Av skotøy kan det meste brukes, joggesko og fjellsko er det mest brukte. Det som skiller seg fra vanlig klatring er slyngene, man må bruke en slynge som er laget for via ferrata. Dette er fordi fall på via ferrata er annerledes enn ved klatring, på via ferrata har man korte fall som gir stor belastning. Derfor brukes det en spesiell slynge, eller vevet bånd med y-form som har en støtdempende del. På hver ende er det automatiske karabinere som kan håndteres med en hånd. Den andre delen av slyngen festes til selen. Man har to fester til wiren slik at det alltid er en som er festet. Man skal aldri bruke vanlig slynger og klatretau på en via ferrata, men de som er laget for det! I tillegg er det vanlig å ha en tredje slynge som er kortere og brukes til å hvile underveis i ruten, man kan bli sliten i armene, denne er ikke sjokkabsorberende slik den andre. Det er viktig å sjekke utstyret før man begir seg ut på en via ferrata, uansett om det er eget eller lånt. 

Foto: Alea Møbius

Kilder: http://www.mountainpassions.com/summer/summer_activities/via_ferrata.html#.UoaNf_mWaGs

Klatring på Kvam august 2013

Studiet startet med klatring på Kvam 26-29 august. Disse dagene lærte vi om standplass, klatring på led, snu på toppfeste, rappellering og sikkerhet på klatrefelt. Alle skulle lære å bruke samme metode så alle kunne føle seg trygge på hverandre, uansett klatrepartner.

Jeg ønsker å se nærmere på rappellering, siden dette er en aktivitet som blir brukt mye og som passer til alle.

Bildet viser at det er mye tau og utstyr å holde orden på, her er det ulike taubremser i bruk.

foto: audunfr.blogspot.no

Rappellering handler om å fire seg ned ved å bruke tau og taubrems eller rappellåtter. Ved rappellering starter man ved et rappellfeste på toppen. Et slikt feste er likt et topptaufeste siden tauet legges dobbelt gjennom og kan trekkes ned etter bruk. Det skal være hundre prosent sikkert, det skal ha minst to uavhengige forankringer, forankringene skal være utlignet slik at alle belastes like mye. Innfestningspunktet skal være stabilt, slik at hvis en forankring ryker blir ikke de andre rykkbelastet. Festet skal også tåle belastning i alle retninger. Disse reglene gjelder for standplass, topptaufester og rappellfester.

Det som er eget for rappellfester er at det bør stå slik at det er enkelt å komme seg over kanten for den som skal rappellere. Det kan være lurt at det settes litt høyt, ellers må man sette forankringer som tåler drag oppover.  Annet man må tenke på er at tauet ikke må kile seg fast når det skal dras ned. 

Foto: Maren-Sofie Bonslet Mathisen

 Her vil jeg beskrive den metoden vi brukte under rappelleringen på Kvam. Når tauet hang ned, dobbelt, med knute i enden, kunne vi starte med innfestning. Først festet vi oss i en bolt med en slynge og skrukarabin slik at vi var selvsikret under innfestningen. Deretter tok vi inn litt tau som vi tredde inn i en hylsebrems og festet den til sitteselen med en skrukarabin. Vi brukte i tillegg en fransk klemknute rundt begge rappelltauene som vi koblet til en karabin som ble festet i lårløkken på selen. Det er viktig at klemknuten ikke er så lang at den kan komme inn i rappellbremsen. Klemknuten holdt vi i bremsehånden, mens vi firte oss ned. Den franske klemknuten fungerer som sikring hvis man skulle miste grepet under rappellering, den vil da låses og holde personen på plass, den er lett å løsne når man vil fortsette nedover.

Kilder: Tronstad, S. (2005) Innføring i klatring. Akilles, Oslo